Hvorfor er motgang i idrett en god ting?

Denne artikkelen er best egnet for Foreldre og trenere.

Hvordan kan vi fordelaktig utnytte traumer og motgang i talentutviklingsprosessen, og hva er de/den viktigste forutsetningen for å transformere dette til vekst og utvikling.

Veien til toppnivå i idrett krever mer enn talent og potensial, den krever motstandsdyktige utøvere. Talentutviklingsprosessen kan være med å forberede utøverne på disse kravene. Resultatene i studien presenteres i tre deler. Del 1 tar for seg ulike tiltak som kan benyttes i talentutvikling. Del 2 tar for seg hvilke effekter som potensielt følger traumer og motgang. Del 3 tar for seg forutsetninger som er avgjørende eller kan fasilitere det å komme styrket ut av traumer og motgang.

Det finnes mange talentfulle utøvere som fra tidlig alder viser stort potensial, og drømmer om å nå elitenivå i sin idrett. Men realiteten er at kun et fåtall av dem vil klare det. Elitenivå i idrett forutsetter blant annet høy grad av selvregulering (Toering, 2009), mental tøffhet (Rodahl, 2015), riktig innstilling (O´Connor, 2016) og håndtering av stressende situasjoner (Nicholls, 2011). I tillegg kreves det enormt mange timer med treningskvalitet (Ericsson, 1993). Dette betyr at det kreves mer enn talent og potensial. Williams (2000, s.35) beskriver talentfulle mennesker igjennom de som gjør en eller flere av følgende:

«Regularly demonstrate exceptional ability and achievement either over a range of activities and situations, or within a specialized and narrow field of expertise; consistently indicate high competence in areas of activity that strongly suggest transferable, comparable ability in situations where they have yet to be tested and proved to be highly effective, i.e. potential».

For en ambisiøs og hardt satsende utøver vil ferden mot toppen fargelegges av gjentagende motgang, som kan komme til utrykk på den sportslige arenaen og livet utenfor. De siste årene har forskning i hovedsak basert seg på de negative effektene av motgang og negative opplevelser. Frem til Collins og MacNamaras artikkel Rocky road to the top (2012) aktualiserte en debatt igjennom utsagnet «talent needs trauma», hvor hovedpoenget er at traumer burde bygges inn i talentutvikling. Men dette presenterer ikke noe nytt innen prestasjonskonteksten. I 1970 undersøkte den kliniske psykologen Martin Eisenstadt (Funnet i Coyle, 2010) fellestrekk for de personene som var eminente nok til å få en halv-side-lang tekst om seg selv i Encyclopedia Britannica. Funnene hans indikerte at personer som hadde opplevd traumer, utmerket seg. Traumer blir definert som «A common term for all kinds of bodily and mental injuries (mental trauma) and stresses caused by external influences» (Malt, 2018, setning 1). Et nyere studie utført av Lew Hardy (2017) sammenlignet 16 olympiske mestere mot 16 ikke-vinnende mestere. Hardy fant at alle de olympiske mesterne hadde blitt utsatt for traumer som barn. Traumene inkluderte skilsmisser, foreldrenes død, fysisk og verbalt overgrep eller et ustabilt miljø hjemme.

Arsene Wenger uttalte i 2012; ”I dag er så lite gjort med mental styrke. Vi utdanner ikke spillerne våre til å tilegne seg dette mellom 10-20 år. Vi ser bare når han er 20, om han har det eller ikke” (Arsène Wenger, Cupfinaleseminaret med Jordet, 2012). Nylig har det blitt identifisert at utfordringer igjennom talentutviklingsprosessen, og måten utøverne håndterer den på, spiller en nøkkelrolle i suksessfull utvikling (MacNamara, 2010). Det er samtidig bred enighet om at utviklingen av et talent er en ikke-lineær prosess, hvor utviklingsbanen varierer fra individ til individ (Abbott, 2005).

Collins (2012; 2017) argumenterer for at traumer er nødvendig, og veien til suksess er en ikke-lineær og dynamisk bane, sammenlignet med Ericssons (1993) målrettet trening, som mener at ekspertise er en lineær funksjon av tid benyttet i trening. For utøvere som utvikler seg i en lineær positiv kurve og unngår å møte utfordringer, vil dette potensielt føre til kollaps når de først når toppen (Collins, 2012; 2017). Utøverne vil ikke tilegne seg kunnskapen om at det å feile er en naturlig del av suksess. Dette kan få en avgjørende effekt ved at utøveren ikke klarer å hente seg inn når motgangen først oppstår. Collins (2012) er kritisk til designet på morderne talentutviklingsprogram fordi de ofte baserer seg på å tilrettelegge alt for utøveren. Collins argumenterer for at dette har en motsatt effekt på lengre sikt, fordi det skaper mindre motstandsdyktige utøvere. På bakgrunn av dette fremsetter han å inkludere og implementere traumer i talentutvikling, slik at ingen utøvere kommer til toppen uten å ha møtt utfordringer (Collins, 2012; 2017).

Et annet perspektiv på traumets og motgangens rolle i talentutviklingsprosessen er at slike hendelser og opplevelser fungerer som motivasjon. En analyse gjort av Sarkar (2015) indikerte at traumer fungerer som ekstra motivasjon for olympiske mestre, med ambisjoner om å lykkes på høyeste nivå. Dette skjer på bakgrunn av motivasjonelle interne- og eksterne faktorer (Ryan, 2000). Det ble rapportert at enkelte utøvere gjorde det for å tilfredsstille andre, mens andre rapporterte at de skulle oppnå det for sin mor eller fars skyld (Sarkar, 2015).

De olympiske mesterne i studiet rapporterte også at motstand og traumer skapte en følelse av at noe var feil og urettferdig, og denne følelsen tok dem videre i deres utvikling. Sarkar (2015) argumenterer derfor at motgang fungerte som drivstoff for de olympiske mesternes ambisjoner. Det er gjort lignende funn i en studie utgjort av Howells (2015). Studiet viste at ulike former for motgang, ble oppfattet som ekstreme motivasjonelle triggere. Et eksempel fra Howells (2015) er svømmeren Michael Phelps som opplevde negative utspill fra læreren sin i ungdomsårene. Dette trigget ham til å jobbe hardere, og ble i ettertid sett på som en viktig faktor for utviklingen av hans mentale styrke.
Studier innen kognitiv læring indikerer at det å oppleve utfordringer og vanskeligheter under læring, kan være gunstig for læringseffekten, men oppleves i øyeblikket som ukomfortabelt for individet (Magill, 2011; Schmidt, 2005). Dette står i kontrast til situasjoner hvor individet opplever hurtig fremgang. Dette vil potensielt resultere i svakere læringseffekt over tid. Utfordrende trening, som er krevende og tilsynelatende ikke gir umiddelbar effekt, viser seg å gi større effekt på lengre sikt. Dette forutsetter at individet klarer å agere konstruktivt på oppgaven og utfordringen (Bjork, 2009). Det betyr også at utøveren investerer ekstra tid og konsentrasjon for å engasjere seg. Denne ekstra kognitive innsatsen og prosesseringen resulterer i flere positive gevinster, den nye informasjonen lagres over lengre tid og kan overføres (Bjork, 2009).

Det er også hevdet at for store utfordringer i barndommen kan begrense utøverens potensial som voksenutøver (Breslau, 1999). Et studie utgjort av Huh (2014) indikerer at traumer i barndommen har en negativ innvirkning på mellommenneskelige relasjoner som voksen. Det er også sett at det å bli utsatt for stress og mishandling i tidlig alder gir en negativ effekt på kroppens nervesystem, og kan potensielt endre hjernenes utvikling (Teicher, 2003; 2018).
Teicher (2003; 2018) fant også at hendelser som stress og mishandling kan få konsekvenser som utvikling av psykiske forstyrrelser hos barnet. Dette stemmer med Breslau (1999) sitt studiet ved at sterk motgang kan predikere større sjanse for psykologiske problemer. Dette viser at talentutviklingslitteraturen som handler om traumer, synes å være tvetydig på hvilken rolle og effekt traumer og negative opplevelser kan ha på en utøvers prestasjons- og resultatutvikling. Problemstillingen blir på bakgrunn av dette, hvordan kan vi fordelaktig utnytte traumer og motgang i talentutvikling, og hva er de/den viktigste forutsetningen for å transformere dette til vekst og utvikling?

Denne oppgaven ønsket å utforske hvordan vi fordelaktig utnytter traumer og motgang i talentutvikling, og hva som er de/den viktigste forutsetninger for å transformere dette til vekst og utvikling. Ut fra studiene presentert i resultatdelen, finnes det evidens for at talentutviklingsprogram kan spille en avgjørende rolle for utøverens utvikling. Dette skjer ved å bygge motstandsdyktighet igjennom å opparbeide ulike håndteringsstrategier, større tro på egne ferdigheter og personlig styrke (Collins, 2016a; MacNamara 2010; Tamminen, 2013). Talentutviklere må også være klar over at ikke alle utøvere vil oppnå positive effekter av traumer og motgang, selv om de har alle forutsetninger for å gjøre det. I studiet til Udry (1997) rapporterte en skadet utøver at han ikke var i stand til å identifisere noen fordeler etter skade. Vi mennesker har også ulike referanser. Det som oppleves som motstand og traumer for en person vil være subjektivt (Collins 2016b). Vi må derfor finne frem til universale tiltak, noe som gjør konseptet svært komplekst. Collins (2012) har foreslått tiltak som å flyttet en utøver opp ett alderstrinn, øke treningsbelastningen, spille i en uvant posisjon, deseleksjon eller seleksjon for en spesifikk konkurranse. Ifølge studiet til Tedeschi (2004) er alle disse tiltakene potensielt gode løsninger, så lenge det skaper emosjonelt distress og følges opp med en konstruktiv kognitiv prosessering (Bjork, 2009). Studiet til Tedeschi (2004) nevner vantro, angst, sorg og frykt som opplevd emosjonelt distress, men spesifiseres ingen av dem som mer viktigere enn andre for å oppnå posttraumatisk-vekst. Collins (2016a) fremsetter også at det å plassere utøveren i kjente omgivelser (for eksempel eget alderstrinn) etter intense perioder med utfordringer, kan være nødvendig for å la utøveren benytte seg av de nye opplevelsene og den selvtilliten som er opparbeidet. Dette gir utøveren rom for å adaptere seg og kan gi maksimal vekst.

En slik periodisering, stemmer overens med «the resiliency modell» fremsatt av Richardson et.al (1990) beskrevet i Richardson (2002). Modellen tar for seg prosessen hvor en personen utsettes for motgang og utfordringer, frem til de tilegner seg motstandsdyktige kvaliteter. Modellen tar utgangspunkt i en komfortsone, der man tilpasser seg fysisk og mentalt med både gode og dårlige forhold. Denne komfortsonen blir stadig angrepet av ulike stressorer og motgang, og forstyrrelser vil oppstå hvis personen ikke har gode beskyttende faktorer. Når en slik forstyrelse har oppstått vil personen forsøke å komme tilbake til sin komfortsone, og gjenopprette homeostase. Det er utfallet av denne gjenopprettelsesprosessen som avgjør hvor motstandsdyktig man blir.

Med studiene presentert i dette studiet, er det grunnlag for å tro at traumer og motgang, kan skape positive effekter (Galli, 2008; Collins, 2016a;2016b;2017; MacNamara 2010; Tamminen, 2013; Neely, 2018). Men er effektene av traumer og motgang avgjørende for suksess, og skiller det de nest-beste fra de beste? Hardy (2017) sine funn gir evidens som underbygger dette, mens Collins (2016b) og Howells (2015) ikke har funnet noen evidens for at sportslige traumer eller livstraumer er avgjørende for suksess, men det oppleves på en utviklende måte. Er det av denne grunn verdt å sende utøveren igjennom denne prosessen? Breslau (1999) har slik nevnt innledningsvis funnet at for store utfordringer i barndommen, kan begrense utøverens potensial som voksenutøver. Det har også potensialet til å endre hjernenes utvikling (Teicher, 2003; 2018). Dette indikerer at mengden og intensiteten må overvåkes nøye, og tar oss videre til hvilke tidspunkt vi velger å utsette utøveren for traumer og motgang. For en trener eller talentutvikler vil det være naturlig å undersøke hvilke utøver som trenger å utvikle større motstandsdyktighet. Dette kan gjøres ved bruk av ulike målemetoder som spørreskjema (Smith, 2008) eller observasjonsmetoder ved å se hvilke utøvere som har størst mestringstro (Flach, 1988;1997). Collins (2016b) foreslår i sitt studie et periodisert og progressivt sett med utfordringer, kombinert med spesifikk ferdighetsutvikling er veien å gå, men spesifiserer ingen tidspunkt. Studiet utgjort av Grassoa (2012) rapporterte at de som hadde størst sjanse for å utvikle posttraumatisk stresslidelse, brukte mindre personlige ressurser og større bruk av unngåelsesfokuserte håndteringsstrategier. Dette kan tyde på at det ikke eksiterer et gyllent tidspunkt for strukturerte traumer og motgang, det finnes kun ugunstige tidspunkt. Dette er eksemplifisert igjennom en utøver som på ett gitt tidspunkt ikke har tilstrekkelig med støtte fra signifikante andre, eller har godt nok utviklede håndteringsstrategier. De mangler derfor forutsetninger som er helt nødvendige (Salim, 2015; Savage, 2017; Grassoa, 2012; Holt, 2004; Mills, 2012; Mummery, 2004; Morgan, 2006). Etter utøveren har blitt utsatt for traumer og motgang, kan treneren ved hjelp av Tedeschi (1996) sin «posttraumatic growth inventory» undersøke hvor mye vekst utøveren har opplevd.

Stambulova (2010) mener at alle idrettsutøvere vil møte ulike overgangsfaser igjennom en karriere. Disse karrierestegene vil innebære nye krav og forventninger til utøvere som har potensialet til å skape stress og usikkerhet (Alfermann, 2007). Det er under slike naturlige faser i utviklingen at en trener kan forsterke eller dempe virkningen av traumer og motgang som utøveren opplever.
Vi har nå snakket om hvordan vi fordelaktig kan utnytte traumer og motgang eksplisitt for utøveren i talentutvikling. Men slik skrevet tidligere og vist i resultatdelen er det flere forutsetninger som må være tilstede for å høste de positive effektene. Men det er funnet evidens for at ulike former for sosialstøtte er den viktigste faktoren (Mills, 2012; Grassoa, 2012; Holt, 2004; Salim, 2015). På bakgrunn av dette kan det være viktig å øke kunnskapsnivået rundt denne tematikken for signifikante andre. Dette kan skje igjennom å arrangere foredrag, eller holde skuespill hvor foreldrene må sette seg inn i barnets eller ungdommens rolle. Et eksempel på dette kan være: «Se for deg at barnet ditt kommer hjem fra trening og har blitt offer for deseleksjon fra førstelaget». En foreldre skal spille barnet, og den andre skal spille far eller mor. Hvordan håndteres dette? Dette vil først og fremst gi foreldrene kunnskap om temaet, men også en form for tidligere opplevelse av mestring (Bandura, 1997), som forbereder dem på hvordan de kan fungere som best mulig støtte for barnet eller ungdommen sin. Et studie som står i kontrast til viktigheten av sosial støtte er utgjort av Mummery (2004). Her ble det funnet at gruppen som ble klassifisert som mest motstandsdyktig hadde lavere oppfatning av sosial støtte. Dette viser at oppfattet sosial støtte kan være mer komplekst enn først antatt. Men selv om kunnskapsnivået rundt traumer og motgang økes, er det alltid sjanse for at kunnskapen ikke blir benyttet. Det kan derfor være smart å legge til rette for tiltak som utøveren selv kan styre. Ulike tiltak som kan legges inn for å skape forutsetninger, er funnet å være mindfulnes (Wilson, 2019) og dagbokskriving (Ullrich, 2002). Begge kan være med å transformere vekst og utvikling som følge av traumer og motgang.

Denne tematikken vil også spille en rolle utenfor den sportslige arenaen, ved å fungere som lifeskills i talentutviklingen. Hvis utøveren velger å gi seg i idretten har fått verktøy til å klare seg videre i livet. Davydov (2010) har funnet at motstandsdyktighet er assosiert med positiv mental helse, samtidig som at studiet til Tamminen (2013) viser at man finner seg selv, oppnår perspektiv, brennende ønske om å hjelpe andre, og spirituell vekst igjennom motgang

Konklusjon

I denne oppgaven har vi sett på traumets rolle i talentutvikling og hvilke perspektiver som ligger til grunn for å forstå dette. Med artiklene i oppgaven finnes det tilstrekkelig med grunnlag for å tro at utøveren kan falle sammen hvis de når elitenivå uten å ha møtt nok motgang (Collins, 2012; Howells, 2015; Sarkar, 2015; Wadey, 2011; Gould, 2010). Dette betyr at det er viktig at man ikke utelukkende ser på traumer og motgang som noe negativt, og av denne grunn skjermer utøveren for dette. Traumer og motgang har potensial for å skape mer motstandsdyktige utøvere (Galli, 2008; Collins, 2016a;2016b;2017; MacNamara 2010; Tamminen, 2013; Neely, 2018), men kan også skape problemer og utfordringer (Huh, 2014; Breslau, 1999; Grassoa, 2012). Dette betyr at det må brukes varsomt og på riktig tidspunkt (Collins, 2016b).

Oppgaven konkluderer med at vi kan bruke traumer og motgang fordelaktig ved å la det utløse emosjonelt distress som vantro, angst, sorg og frykt hos utøveren (Tedeschi 2004). Dette kan gjennomføres ved å skape traumer og motgang igjennom å flyttet en utøver opp ett alderstrinn, øke treningsbelastningen, spille i en uvant posisjon, deselektere eller selektere for en spesifikk konkurranse, slik foreslått av Collins (2012), eller utnytte de naturlige utviklingsfasene som utøveren må igjennom (Stambulova, 2010; Alfermann, 2007; Collins 2016b). I etterkant av tiltakene som blir gjennomført er det viktig at utøveren følges opp med en konstruktiv kognitiv prosessering (Bjork, 2009). Den viktigste forutsetningen som må være tilstede for at dette skal kunne transformeres til vekst og utvikling er sosial støtte (Mills, 2012; Grassoa, 2012; Holt, 2004; Salim, 2015). Summen av dette kan resulterer i at utøveren tar læring, utvikler seg, finjusterer og sikrer seg viktig selvtillit og tro på egne ferdigheter.